Takknemlighet Eldste Steven E. Snow i De sytti "Vi kan føle større takknemlighet ved stadig å ha våre velsignelser i tankene og takke for dem i våre daglige bønner." Da jeg vokste opp i den sydlige del av Utah, var det noen av oss som forsøkte å få jobb på de mange bensinstasjonene som lå langs motorvei 91 som gikk gjennom sentrum av St. George. Min yngre bror, Paul, som den gang var 18 år, arbeidet på Tom's Service, en bensinstasjon som lå tre kvartaler fra vårt hjem. En sommerdag kjørte en bil med registreringsskilter fra New York inn på stasjonen og ba om å få fylt opp tanken. (For dere brødre som er under 30 år, kan jeg fortelle at den gang kom det faktisk en ut og fylte bensin for deg, vasket vinduene og kontrollerte oljen.) Mens Paul vasket frontruten, spurte sjåføren hvor langt det var til Grand Canyon, og Paul svarte at det var vel 270 km. "Jeg har ventet hele livet på å få se Grand Canyon," sa mannen. "Hvordan ser det ut der?" "Jeg vet ikke," svarte Paul. "Jeg har aldri vært der." "Du vil vel ikke si," sa mannen, "at du bor to og en halv time fra en av verdens syv undere, og aldri har vært der!" "Nei, det har jeg ikke," sa Paul. Etter en stund sa mannen: "Jeg kan kanskje forstå det likevel. Min hustru og jeg har bodd i Manhattan i over tyve år, men vi har aldri besøkt Frihetsstatuen." "Der har jeg vært," sa Paul. Er det ikke ironisk at vi ofte reiser milevidt avgårde for å se naturens undere eller noe mennesker har skapt, mens vi fullstendig overser skjønnheten i vårt eget nærområde? Det ligger kanskje til menneskets natur å søke lykken et annet sted. Målsetting innenfor vårt yrke, rikdom og materielle belønninger kan overskygge vårt klarsyn og fører ofte til at vi ikke setter pris på de rike velsignelsene vi har under de omstendigheter vi befinner oss. Det er farlig å dvele ved hvorfor vi ikke har fått mer. Men å dvele ved hvorfor vi har fått så mye, er nyttig og gjør oss ydmyke å dvele ved hvorfor vi har fått så mye. I et gammelt ordtak heter det: "Lykkelig er den som kan glede seg over lite." I sitt brev til filipperne skrev Paulus: "Jeg sier ikke dette fordi jeg har manglet noe. For jeg har lært å være fornøyd med det jeg har" (Fil. 4:11). Alma underviste sin sønn Helaman og ga ham råd som alle fedre skulle gi sine barn: "Søk råd hos Herren i alt du foretar deg, han vil lede deg til det gode. Ja, når du legger deg ned om aftenen, legg deg ned for Herren, så han kan våke over deg når du sover, og når du står opp om morgenen, så la ditt hjerte være fullt av takk til Gud. Hvis du vil gjøre dette, skal du bli oppløftet på den ytterste dag" (Alma 37:37). Alma sier: "La ditt hjerte være fullt av takk til Gud." Herren ønsker at vi skal takke. I Tessalonikerbrevet leser vi: "Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus" (1.Tess. 5:18). Som prestedømsbærere skulle vi stadig streve for å bli mer takknemlige. Vi kan føle større takknemlighet ved stadig å ha våre velsignelser i tankene og takke for dem i våre daglige bønner. President David O. McKay har sagt: "Den unge mann som lukker døren bak seg, som trekker for gardinene og i stillhet ber til Gud om hjelp, skulle først utøse sin sjel i takknemlighet for sunnhet, for venner, for sine kjære, for evangeliet, for alt som viser at Gud lever. Han skulle først telle sine gaver og nevne dem hver især." (Conference Report,apr. 1961, s 7–8.) Vi skulle alltid gi uttrykk for takknemlighet i alle våre bønner. Ofte ber vi for å få spesielle velsignelser som vi i vår ufullstendige forståelse tror vi trenger. Selv om Herren besvarer våre bønner ifølge sin vilje, må det avgjort glede ham når vi ber ydmyke bønner i takk-nemlighet. Brødre, la oss neste gang vi ber, i stedet for å gi Herren anmodning etter anmodning om å gjøre noe på våre vegne, gi ham omtenksom takk for alt han har velsignet oss med. President Joseph F. Smith har fortalt oss at "den ånd som følger med takknemlighet, er alltid behagelig og tilfredsstillende, fordi den bringer med seg en følelse av å være andre til hjelp; den avler kjærlighet og vennskap og fremkaller guddommelig innflytelse. Det sies at takknemlighet er hjertets hukommelse". (Læresetninger i evangeliet,s. 225–26.) I oktober 1879 ble en gruppe på 237 siste-dagers-hellige fra flere små bosettinger i den sydvestlige del av Utah bedt om å blinke ut en ny rute, og kolonisere det som i dag kalles San Juan County i den sydvestlige del av Utah. Reisen skulle ha tatt 6 uker, men varte i stedet i nesten 6 måneder. Deres strev og heroiske innsats er godt dokumentert, spesielt den tilsynelatende umulige oppgaven med å krysse Colorado-elven på et sted som ble kalt Hole-in-the-Rock. De som har vært på dette stedet, undres hvordan vogner og trekkdyr kan ha kommet seg nedover den smale sprekken mellom de røde fjellveggene og ned til Colorado-elven langt der nede. Men ikke før hadde de kommet seg over elven, før de fikk mange flere alvorlige prøvelser på veien til San Juan County. Trette og utslitt sto de i begynnelsen av april 1880 overfor den siste hindringen, Comb Ridge, et høydedrag som består av fast sandsten som danner en bratt vegg, 300 meter høy. En fin vårdag et hundre og tyve år senere besteg vår familie Comb Ridge. Fjellet er bratt og farlig, og det er vanskelig å forestille seg hvordan vogner, trekkdyr, menn, kvinner og barn kunne foreta en slik nedstigning. Men under bena våre fantes det arr fra vognhjulene, etterlatt som et tydelig bevis på deres strabaser for lang tid tilbake. Hva følte de etter å ha gjennomgått så mye? Var de bitre etter mange måneder med slit og strev? Kritiserte de sine ledere for å ha sendt dem ut på en så vanskelig reise, for å ha bedt dem om å gi avkall på så mye? Spørsmålene våre ble besvart da vi nådde toppen av Comb Ridge. Tydelig gravert i den røde sandstenen for lenge siden, sto det skrevet: "Vi takker deg, o Gud." Kjære brødre, det er min bønn at vi alltid kan være fylt av takknemlighet for alt vi har, og ikke dvele ved det vi ikke har. La oss som prestedømsbærere ha en takknemlig holdning til alt vi gjør, er min bønn i Jesu Kristi navn, amen.