Nå er tiden inne President Thomas S. Monson Førsterådgiver i Det første presidentskap "Måtte vi leve slik at vi, når vi blir kalt hjem fra jorden, ikke har noe vi angrer alvorlig på, ikke noe ugjort." Mens jeg står foran dere i dag, går tankene tilbake til den tiden i min ungdom da vi i Søndagsskolen ofte sang den herlige salmen: "Vær velkommen, søndag morgen med din himmelsendte fred; vær velkommen, bort med sorgen, nu til bønn vi kneler ned."1 Denne sabbatsdagen ber jeg om å få være med i deres tro og bønner når jeg følger invitasjonen til å tale til dere. Vi har alle på en dramatisk måte blitt påvirket av det tragiske som skjedde den skjebnesvangre dagen, 11. september 2001. Plutselig, uten varsel, la en knusende ødeleggelse døden i sitt kjølvann og blåste ut livet for et stort antall menn, kvinner og barn. Borte var alle planer for en god fremtid. I stedet kom sorgens tårer og skrik i smerte fra sårede sjeler. De siste tre og en halv ukene har vi hørt utallige rapporter om dem som ble rammet på en eller annen måte — enten direkte eller indirekte — av det som skjedde denne dagen. Jeg vil gjerne gi dere del i kommentarene fra et medlem av Kirken, Rebecca Sindar, som var om bord på et fly fra Salt Lake City til Dallas om morgenen tirsdag 11. september. Flyet ble stoppet, som alle andre fly som var i luften da tragediene skjedde, og flyet landet i Amarillo i Texas. Søster Sindar forteller: "Vi gikk alle ut av flyet og fant fjernsynsapparater på flyplassen som vi flokket oss rundt for å se det som skjedde. Folk sto i kø for å ringe til sine kjære og forsikre dem om at vi var trygt på bakken. Jeg kommer alltid til å huske de omkring 12 misjonærene som var med vårt fly på vei til sin misjon. De tok noen telefoner, og så kunne vi se dem klynge seg sammen i en ring i et hjørne på flyplassen, der de knelte ned og ba sammen. Hvor jeg ønsker at jeg kunne ha fanget dette øyeblikket for å dele det med foreldrene til disse gode unge menn som så behovet for å be med en gang." Mine brødre og søstre, døden kommer til slutt til alle mennesker. Den kommer til gamle på vaklende ben. Dens kall høres av dem som knapt har kommet halvveis på livets reise, og ofte stilner den små barns latter. Døden er en kjensgjerning som ingen kan unnslippe eller fornekte. Døden kommer ofte som en inntrenger. Den er en fiende som plutselig viser seg midt i livets fest og slukker lyset og gleden. Døden legger sin tunge hånd på våre kjære og lar oss til tider stå tilbake forvirret og undrende. I visse situasjoner, som ved stor lidelse og sykdom, kommer døden som en barmhjertig engel. Men for det meste tenker vi på den som en fiende av menneskets lykke. Dødens mørke kan for evig splittes av lyset i åpenbart sannhet. "Jeg er oppstandelsen og livet," sa Mesteren. "Den som tror på meg, skal leve om han enn dør."2 Denne forsikringen — ja, denne hellige bekreftelsen — om liv på den andre siden av graven kan godt gi den fred som Herren lovet da han forsikret sine disipler: "Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!"3 Ut av Golgatas mørke og skrekk kom Lammets røst som sa: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd!"4Og mørket var ikke lenger mørkt, for han var sammen med sin Fader. Han hadde kommet fra Gud, og til ham hadde han vendt tilbake. På samme måte vet også de som vandrer med Gud i denne jordiske pilegrimsferd, av velsignet erfaring at han ikke vil forlate sine barn som setter sin lit til ham. I dødens natt vil hans nærhet være "bedre enn et lys og tryggere enn en kjent vei."5 På veien til Damaskus så Saul i et syn den oppstandne, opphøyde Kristus. Senere bar han, som Paulus, troens forsvarer og uredd misjonær i Mesterens tjeneste, vitnesbyrd om den oppstandne Herren da han sa til de hellige i Korint: "Kristus døde for våre synder etter Skriftene. . . Han ble begravet, og . . . han oppsto på den tredje dag etter Skriftene. . . Han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. . . Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. Men sist av alt ble han òg sett av meg."6 I vår evangelieutdeling ble det samme vitnesbyrdet djervt uttalt av profeten Joseph Smith da han og Sidney Rigdon vitnet: "Og nå, etter de mange vitnesbyrd som er gitt om ham, er dette vitnesbyrd som vi gir om ham, det siste av dem alle: At han lever! For vi så ham, ja ved Guds høyre hånd, og vi hørte røsten idet den vitnet om at han er Faderens Enbårne — At ved ham, og gjennom ham, og av ham, er verdener og var verdener skapt og deres innbyggere er født sønner og døtre av Gud."7 Dette er kunnskapen som holder oss oppe. Dette er sannheten som gir trøst. Dette er forsikringen som leder dem som er nedtynget av sorg, ut av skyggene og inn i lyset. Den er tilgjengelig for alle. Livet er så skjørt og døden så viss. Vi vet ikke når det vil kreves av oss at vi skal forlate dette livet på jorden. Derfor spør jeg: "Hva gjør vi ut av dagen i dag?" Hvis vi bare lever for morgendagen, vil vi ha mange tomme gårsdager i dag. Har vi gjort oss skyldige i å si: "Jeg har tenkt å gjøre noen kurskorreksjoner i mitt liv. Jeg planlegger å ta første skritt — i morgen"? Tenker vi slik, kommer morgendagen aldri. Slike morgendager kommer sjelden hvis vi ikke gjør noe med dem i dag. Som den kjente salmen lærer oss: Alltid finnes det noe å gjøre her, vi vil alle anledning få. La den ei gå forbi, og unnskyldninger gi, for husk du for tronen skal stå."8 La oss stille oss selv spørsmålet igjen: "Har på jorden jeg gjort noe godt i dag? Har jeg hjulpet en sjel i nød?" Hvilken formel for lykke! Hvilken resept på tilfredshet, på indre fred, på å ha inspirert et annet menneske til takknemlighet. Anledningene til å gi av oss selv er virkelig ubegrensede, men de er også forgjengelige. Det finnes hjerter å glede. Det finnes gode ord å si. Det finnes gaver å gi. Det finnes gjerninger å gjøre. Det finnes sjeler å frelse. Når vi husker at "når I tjener eders medmennesker, er I i eders Guds tjeneste",9vil vi ikke befinne oss i den lite misunnelsesverdige stillingen til Jakob Barflints gjenferd, som talte til Ebenezer Knug i Dickens udødeligeEt julekvad. Barflint var bedrøvet over tapte muligheter. Han sa: "Den som ikke vet at hver kristensjel som blidt gjør sin dont isinlille sfære, hva den enn er, vil finne jordelivet for kort for sin veldige evne til gavn! Den som ikke vet at ingen anger kan bøte for forspilte muligheter i livet! Og allikevel, slik var jeg! Å! En slik var jeg!" Barflint tilføyde: "Hvorfor gikk jeg gjennom mylderet av mine medmennesker med nedslått blikk, og hevet det aldri mot den velsignede stjernen som styrte de vise menn til et fattig leie? Var der ingen fattige hjem som dens lys kunne ha ledetmegtil?" Som vi vet forandret Ebenezer Knug sitt liv til det bedre. Jeg er så glad i denne replikken: "Jeg er ikke lenger den jeg var!"10 Hvorfor er historien,Et julekvad, så populær? Hvorfor er den alltid aktuell? Jeg føler at den er inspirert av Gud. Den får frem det beste i menneskenaturen. Den gir håp. Den motiverer til forandring. Vi kan komme oss bort fra stiene som fører oss nedover og, med en sang i hjertet, følge en stjerne og vandre mot lyset. Vi kan øke farten, styrke vårt mot og sole oss i sannhetens lys. Vi kan høre småbarns latter klarere. Vi kan tørke tåren til den som gråter. Vi kan trøste den døende ved å gi ham del i løftet om evig liv. Hvis vi løfter én sliten hånd som henger ned, hvis vi bringer fred til én sjel som har det vanskelig, hvis vi gir som Mesteren gjorde, kan vi — ved å vise veien — bli en ledestjerne for en villfaren seiler. Fordi livet er skjørt og døden uunngåelig, må vi gjøre mest mulig ut av hver dag. Det er mange måter å misbruke våre anledninger på. For en tid siden leste jeg en rørende historie, skrevet av Louise Dickinson Rich, som så levende illustrerer denne sannheten. Hun skriver: "Min bestemor hadde en fiende som het fru Wilcox. Bestemor og fru Wilcox flyttet som nygifte inn i hvert sitt hus ved siden av hverandre i hovedgaten i den lille byen de skulle leve sitt liv i. Jeg vet ikke hva det var som startet krigen mellom dem — og på den tiden da jeg kom inn i bildet, over 30 år senere, tror jeg ikke de selv husket hva som utløste den. Dette var ingen høflig treningskamp, det var full krig. . . Ingenting i byen unngikk å bli påvirket. Den 300 år gamle kirken, som hadde overlevd revolusjonen, borgerkrigen og den spansk-amerikanske krigen, falt nesten sammen da bestemor og fru Wilcox utkjempet kampen om Kvinnehjelpen. Bestemor vant den trefningen, men det var en falsk seier. Da fru Wilcox ikke greide å få ledervervet, meldte hun seg ut i fullt sinne. Er det noe morsomt å lede noe hvis man ikke kan tvinge fienden i kne? Fru Wilcox vant slaget om det offentlige biblioteket ved å få sin niese Gertrude ansatt som bibliotekar istedenfor tante Phyllis. Den dagen Gertrude overtok, sluttet bestemor å lese bibliotekbøker. Over natten ble de 'skitne bakteriespredere'. Slaget om den videregående skolen endte uavgjort. Rektor fikk en bedre jobb og sluttet før fru Wilcox greide å få ham sparket eller bestemor å gi ham stillingen på livstid. Når vi som barn besøkte min bestemor, var en del av moroa å skjære grimaser til fru Wilcoxs barnebarn. En dag som jeg aldri glemmer, la vi en slange i familien Wilcoxs regnvannstønne. Bestemor kom med symbolske protester, men vi følte stilltiende forståelse. Tro ikke et øyeblikk at dette var en ensidig kampanje. Fru Wilcox hadde også barnebarn. Bestemor gikk ikke skuddfri. Det gikk aldri en vaskedag med vind uten at klessnoren røk på mystisk vis og klærne falt ned i skitten. Jeg vet ikke hvordan bestemor kunne utholdt sine problemer så lenge hvis det ikke hadde vært for husholdningssiden i den daglige Boston-avisen. Denne husholdningssiden var en fantastisk innretning. Ved siden av de vanlige matlagningstipsene og rengjøringsrådene hadde den en avdeling med brev som lesere skrev til hverandre. Tanken var at hvis man hadde et problem — eller også bare trengte å slippe ut litt damp — skrev man et brev til avisen, og undertegnet med et eller annet fantasifullt navn som Arbutus. Det var bestemors pseudonym. Så skrev noen andre damer som hadde samme problem og fortalte hva de hadde gjort med det, og underskrev med "En som vet", "Xantippe" eller noe lignende. Svært ofte var det slik at de, etter at problemet var løst, i årevis fortsatte å skrive til hverandre gjennom spalten i avisen og fortalte hverandre om barna, hermetiseringen og det nye spisestuemøblementet. Slik var det med bestemor. Hun og en kvinne som kalte seg Måken, korresponderte i 25 år. Måken var bestemors sanne venn. Da jeg var omkring 16 år, døde fru Wilcox. Uansett hvor mye man har hatet sin nærmeste nabo, er det vanlig anstendighet å stikke innom og se hva slags praktiske ting man kan hjelpe de etterlatte med. Elegant i bomullsforkle for å vise at hun mente det hun sa om å bli satt i arbeid, gikk bestemor over plenen til Wilcox-huset, der Wilcox-døtrene satte henne til å vaske den allerede plettfrie forstuen der mottagelsen skulle være. På hedersplassen på bordet der lå en svær utklippsbok. Pent innlimt i parallelle kolonner i boken var bestemors brev til Måken og Måkens brev til henne gjennom alle disse årene. Selv om ingen av kvinnene var klar over det, hadde bestemors verste fiende vært hennes beste venninne. Det var den eneste gangen jeg kan huske at jeg så min bestemor gråte. Den gangen var jeg ikke helt klar over hvorfor hun gråt, men det vet jeg nå. Hun gråt over alle de bortkastede årene som hun aldri kunne rette opp." Mine brødre og søstre, måtte vi fra denne dag av bestemme oss for å fylle vårt hjerte med kjærlighet. Måtte vi gå en ekstra mil for å gi plass i vårt liv for dem som er ensomme eller nedtrykt eller på noen måte har det vondt. Måtte vi gjøre "noen glad, slik som Herren [oss] ba".11Måtte vi leve slik at vi, når vi blir kalt hjem fra jorden, ikke har noe vi angrer alvorlig på, ikke noe ugjort, men kan være i stand til å si med apostelen Paulus: "Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen."12I Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Salmer og sanger, nr. 135. 2. Johannes 11:25, 26. 3. Johannes 14:27. 4. Lukas 23:46. 5. Minnie Louise Haskins: "The Gate of the Year", iMasterpieces of Religious Verse,red. James Dalton Morrison (1948), s. 92. 6. 1. Korinterbrev 15:3–8. 7. L&p 76:22–24. 8. "Har på jorden jeg gjort noe godt i dag?"Salmer, nr. 173. 9. Mosiah 2:17. 10. I Charles Dickens,Et julekvad,til norsk ved Torstein Bugge Høverstad (1990), s. 34, 35, 138. 11. "Har på jorden jeg gjort noe godt i dag?"Salmer, nr. 173. 12. 2. Timoteus 4:7.