Eldste Charles Didier
i De syttis presidentskap
"Vårt liv på jorden er menneskenes tid til å møte Gud ved å bygge en troens bro og åpne døren til udødelighet og evig liv."
Når man kommer inn i kontorene til et stort reklamefirma, kan man lese følgende uttalelse i glass og ramme på veggen: "Menneskene bygger for mange murer og ikke nok broer." (Fra JCDecaux, et firma i Frankrike.)
Ja, vegger eller murer bygges vanligvis for fysisk, mentalt eller til og med åndelig å adskille noe og skape hindringer. De bygges fordi de gir en følelse av forsvar, beskyttelse eller adskillelse. Noen murer er derfor blitt berømte: murene i Jerusalem, den store mur i Kina, muren i Berlin. Murer eller vegger som symbol brukes også i dagligtalen for å illustrere dette med adskillelse, som for eksempel: "en mur av uforstand", "en mur av intoleranse" eller "det er som å snakke til en vegg".
Broer er det motsatte av murer. Broer bygges for å føye noe sammen, for å føre to eller flere ting sammen og skape enhet. De bygges for å overvinne hindringer. Noen broer er også blitt berømte, som for eksempel Sukkenes bro, Allenby-broen og så mange andre. Uttrykket brukes også i dagligtalen for å uttrykke gjenforening eller enhet, som i "å bygge bro over en kløft" eller "å bygge bro over uoverensstemmelser".
La oss tenke over vår eksistens her på jorden og livets hensikt slik Alma uttrykte det: "Dette liv er den tiden menneskene har fått for å berede seg til å møte Gud" (Alma 34:32). På hvilken måte hjelper så Herren oss å oppnå denne hensikt? Enkelt sagt er det, når vi bruker dette billedlige uttrykket, at vi får hjelp til å bygge en troens bro i vårt liv for å krysse over og overvinne mistillitens, likegyldighetens, fryktens og syndens murer. Vårt liv på jorden er menneskenes tid til å møte Gud ved å bygge en troens bro og åpne døren til udødelighet og evig liv.
Hvordan bygger vi en slik troens bro?
Da jeg var ung, bodde jeg i en by ved navn Namur i Belgia hvor det var en stor elv som skilte den fra en nærliggende by på den andre siden av elven. På den tiden forbandt bare én bro de to byene. Den var bygget og gjenoppbygget over restene av en bro som var blitt bygget flere århundrer tidligere av romerske erobrere. Den hadde blitt for smal for trafikken, og det var for mange små buer på den til at store båter og lektere kunne gå under. De trengte en ny bro som var bredere og med bare én bue. Arbeidet med fundamentet begynte på begge sider av elven. Raskt begynte to svære metall-armer å strekke seg fra hver side for å møtes midt over elven. Ingeniørarbeidet fascinerte meg, og jeg syklet til stedet nesten hver dag for å se hvordan arbeidet skred fremover. Endelig kom dagen da midtstykket, sluttstenen laget av stål, skulle føye de to armene sammen. En mengde mennesker iakttok sammen med meg den siste fasen hvor de to armene forsiktig ble koblet sammen så broen kunne krysses for første gang. Da det skjedde, applauderte folk, arbeiderne omfavnet hverandre, elven representerte ikke lenger noen hindring.
Jeg nevner denne opplevelsen på grunn av den symbolikken den representerer. Broen er mer enn en metallbro. Den symboliserer troens bro som gjør det mulig for oss, vår himmelske Faders barn, å møte ham igjen. Midtstykket i broen, sluttstenen, representerer Jesu Kristi, Mellommannens forsoning, leddet mellom dødeligheten og udødeligheten, forbindelsen mellom det naturlige menneske og det åndelige menneske, overgangen fra det timelige liv til det evige liv. Det er på grunn av ham at menneskeheten kan forsones med sin himmelske Fader og at vi kan overvinne syndens og jordelivets murer, disse hindringene som representerer åndelig og fysisk død. Jesu Kristi forsoning er midtstykket i frelsesplanen, den lovede gjenforening med vår himmelske Fader, slik vi leser det i Mose bok: "Dette er frelsesplanen for alle mennesker ved min Enbårnes blod, han som skal komme i tidenes midte" (Moses 6:62).
Guds kjærlighet, den andre siden av broen, er belønningen for vår tro på hans sønn, Jesus Kristus. "For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne" (Joh. 3:16). Den største av alle Guds gaver er hans Sønns uforlignelige offer, hans forsoning, som gir ikke bare udødelighet, men også evig liv hvis vi holder hans bud og holder ut til enden (se L&p 14:7).
Og når vi så forsøker å bygge en troens bro, trenger vi å bygge et fast vitnesbyrd om Faderen og Sønnen og hans forsoning. Denne troens bro vil utgjøre forskjellen mellom realiteten av evig gjenforening med vår himmelske Fader og evig adskillelse fra ham dersom vi bygger opp murer av synd som holder oss borte fra hans kjærlighet og barmhjertighet.
Den hellige ånds gave er grunnvollen i troens bro. Frelse kommer kun ved Jesus Kristus og ved vår guddommelige utøvelse av tro på ham, noe som gjør det mulig for oss å omvende oss fra våre synder og motta frelsens ordinanser, broens rekkverk. Følelser og tilskyndelser i ens indre som får en til å overvinne livets hindringer og treffe rettferdige valg, vil komme ved å lytte til Den hellige ånds røst. Det å krysse over troens bro er kanskje ikke så lett som vi måtte mene. En bro vil motstå stormer bare når pilarene på fundamentet er sterke. Livets stormer, når vår tro blir satt på prøve — som for eksempel ved død, alvorlig sykdom, arbeidsledighet eller økonomisk utrygghet — er en del av vår eksistens på jorden. Til tider kan en slik krise forverres til de grader at vi kanskje til og med undrer på om det virkelig finnes en Gud og en Frelser. Et rop om at troen må bli styrket på et slikt tidspunkt, vil alltid besvares av Trøsteren, som er Den hellige ånd, som stadig skal være "din ledsager og . . . et rettferdighetens og sannhetens uforanderlige septer" (L&p 121:46).
Ja, løsningene på våre daglige problemer kan alltid finnes ved at vi i tro daglig søker etter Den hellige ånds innflytelse, som skal minne oss om alle ting (se Joh. 14:26). La meg illustrere dette ved å sitere fra et brev som ble skrevet for mange år siden av et nytt medlem av Kirken og adressert til president Harold B. Lee etter at han hadde talt på en stavskonferanse. "Mens du talte, var det en tanke som gjentok seg gang på gang i mitt sinn — hvordan livet som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er som å krysse en hengebro spent mellom dåpens fødsel inn i Kirken og døden, som fører inn til det evige liv over den brusende elven av verdslighet og synd. Når en begynner å gå på broen, føler en seg trygg og tillitsfull fordi dåpen fremdeles er så nær, men etter som en blir oppmerksom på elven under en og den svære strekningen som skal krysses, viker tryggheten nå og da for tvil og frykt, som får en til å miste rytmen av bønn, tro, kjærlighet og arbeid som skaper en jevn fremgang. Tvilens og likegyldighetens tåke stiger opp og forderver hjerte og sinn, hindrer fremgangen og hemmer ens reaksjon på den kjærlighetens magnetiske kraft som strømmer over broen. Det er da en faller ut av takten, faller på kne og holder seg fast inntil kjærlighetens kraft gjenoppretter tro og rettledning på ferden."(Conference Report, April 1965, p. 15.)
Til slutt, en troens bro ville ikke være fullstendig uten at den binder foreldrene til barna og forener dem for å oppnå en evig familie. Hensikten med å bygge denne troens bro mellom generasjonene er at de kan bli ett slik Faderen og Sønnen er ett — ett i den hensikt å oppnå evig liv. Budene er gitt oss for at vi skal kunne gjøre dette. For det første skal barna hedre sin far og sin mor, og så skal foreldrene "lære sine barn . . . å vandre rettskaffent for Herren" (L&p 68:28). La meg få illustrere dette.
Da jeg var liten gutt under Den annen verdenskrig, hadde mitt land blitt invadert, og vi var omringet av fare. Min mor lærte meg noe om tillit og enhet som jeg aldri har glemt. Hun forklarte meg om farene ved krig og sa ganske enkelt: "Stol på det jeg sier og følg meg. Lytt til min røst. Hvis du gjør det, vil jeg beskytte deg så godt jeg kan." Jeg lyttet ganske enkelt til min mor fordi jeg elsket henne og stolte på henne.
En stund senere begynte skolen, og dette var en ny bro jeg måtte krysse. Min mor forberedte meg på denne nye erfaringen da jeg måtte forlate hjemmet, og fortalte meg at jeg måtte lytte til min lærer og være lydig. Nok en gang stolte jeg på min mors råd. Jeg bestemte meg for å være lydig mot min lærer og nye regler. Skolen ble derfor en bro til kunnskap istedenfor en mur med uvitenhet.
Det jeg lærte om tillit og enhet, var uhyre viktig for å bli ett med mine foreldre, familiemedlemmer og lærere. Det hjalp meg senere å bli ett med min Frelser ved å bli døpt inn i hans kirke. Det minnet meg om, som ektemann, far og bestefar, å fortsette med å opprette tillit og enhet blant våre familiemedlemmer ved å holde tempelpakter.
Som president Hinckley har sagt: "Templet har med det udødelige å gjøre. Det er en bro mellom dette og det neste liv." (Stand a Little Taller[2001], s. 6).
I våre dager er det så lett å isolere seg ved å bygge opp timelige, åndelige, ja, til og med familiemurer eller religiøse murer. La oss isteden bygge flere troens og forsoningens broer, og oppleve den fred som gis, "ikke som verden gir"(Joh. 14:27), men Jesu Kristi, Guds sønns fred. Han er troens bro til evigheten.
Jeg bærer vitnesbyrd om at Jesus er Kristus, jeg setter min lit til ham og hans frelsens evangelium for at jeg kan bli gjenforenet med ham dag. I Jesu Kristi navn, amen.
Previous
