Plikten kaller President Thomas S. Monson Førsterådgiver i Det første presidentskap "Vi har alle en høytidelig plikt til å hedre prestedømmet og arbeide for å bringe mange dyrebare sjeler til Herren." Mine kjære brødre, det er et fryktinngytende ansvar og samtidig et kjært privilegium å påta seg oppgaven å tale til dere i kveld. Spenningen og forventningen i forbindelse med generalkonferansen og prestedømsmøtet — enten vi følger den herfra, via satellitt eller fjernsyn — gir oss stor glede. Herren har gjort det klart hva våre ansvarsoppgaver er, og har i det 107. kapittel av Lære og pakter gitt oss et høytidelig pålegg: "Derfor, må enhver lære sin plikt, og med all flid virke i det embedet som han er blitt kalt til."1 Noen ganger føles ikke det å utføre ansvarsoppgaver, ta imot et guddommelig kall eller handle ifølge en åndelig tilskyndelse spesielt overveldende. Men en gang iblant kan plikten til å si ja rett og slett ta makten fra en. Jeg erfarte en slik situasjon før generalkonferansen i april 1966. Det er 35 år siden, men jeg husker det så levende. Jeg hadde fått i oppdrag å tale på et av konferansemøtene og hadde forberedt og forpliktet meg til å lære utenat et budskap med tittelen "Hvordan møte din Goliat". Det var basert på beretningen om den velkjente kampen som utspant seg mellom oldtidens David og Goliat. Så fikk jeg en telefon fra president David O. McKay. Samtalen forløp omtrent slik: "Bror Monson, dette er president McKay. Hvordan står det til?" Jeg trakk pusten dypt og svarte: "Å, jeg har det bra, president, og jeg ser frem til konferansen." "Det er derfor jeg ringer, bror Monson. Møtet lørdag morgen vil bli kringkastet igjen søndag som vårt påskebudskap til verden. Jeg vil tale over et påsketema og vil gjerne at du skal være med og tale over et slikt tema på dette viktige møtet." "Naturligvis, president, det vil være en glede å gjøre det." Så gikk betydningen av denne korte samtalen opp for meg i sin fulle bredde. Plutselig holdt ikke "Hvordan møte din Goliat" mål som noe påskebudskap. Jeg visste at jeg måtte begynne å forberede noe helt forfra. Det var så liten tid. Nå hadde jeg sannelig møtt min "Goliat". Den kvelden ryddet jeg kjøkkenbordet og plasserte skrivemaskinen der sammen med et ris fint skrivepapir, og en romslig papirkurv ved siden av meg til alle de mislykkede innledningene som følger et slikt oppdrag. Jeg begynte ved 19-tiden og hadde ikke skrevet en eneste brukbar linje da klokken var 1 på natten. Papirkurven var full, men hodet var tomt. Hva skulle jeg gjøre? Tiden fløy — den formelig raste avsted. Jeg stoppet opp for å holde en bønn. Straks etter kom jeg i tanker om den sorgen mine naboer, Mark og Wilma Shumway, gjennomgikk. De hadde nylig mistet sitt yngste barn. Jeg tenkte ved meg selv:Kanskje jeg kunne tale direkte til dem og indirekte til alle andre, for hvem har ikke mistet en som står dem nær og har grunn til å sørge?Fingrene mine fløy over tastene, men holdt bare såvidt tritt med tankene. Da den første demring av morgengryet tittet inn gjennom kjøkkenvinduet, hadde jeg budskapet ferdig. Nå gjensto det bare å lære det utenat og gi det til verden. Det er sjelden jeg har strevet så hardt for å oppfylle et profetisk oppdrag. Men vår himmelske Fader hadde hørt min bønn. Jeg kommer aldri til å glemme denne erfaringen. To store skriftsteder fylte min sjel da konferansemøtet var omme. Dere kjenner dem godt, brødre. De har ingen utløpsdato. Det første er fra Nephi i fordums tid: "Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt, for jeg vet at Herren ikke gir menneskenes barn noen befaling uten at han åpner en utvei for dem, så de kan utføre det han befaler dem."2 Det andre er Herrens eget løfte til deg og meg fra Lære og pakter: "Jeg vil gå foran eder. Jeg vil være ved eders høyre hånd, og min Ånd skal være i eders hjerter, og mine engler rundt om eder, for å støtte eder."3 Mange av oss som er forsamlet i kveld, har Det melkisedekske prestedømme, mens andre har Det aronske prestedømme. Vi har alle en høytidelig plikt til å hedre prestedømmet og arbeide for å bringe mange dyrebare sjeler til Herren. Vi husker hans erklæring: "Sjeler er av stor verd i Guds øyne."4Gjør vi alt vi skulle? Husker vi president John Taylors ord: "Hvis dere ikke foredler deres kall, vil Gud holde dere ansvarlig for dem dere kunne ha frelst om dere hadde gjort deres plikt."5 Ønsket om å hjelpe en annen, søken etter det tapte får, vil kanskje ikke alltid gi resultater med det samme. Av og til skjer fremgangen sakte — til og med umerkelig. Det fikk min mangeårige venn Gill Warner erfare. Han var nylig blitt kalt til biskop da Douglas, et medlem av wardet som var på misjon, begikk en overtredelse og mistet sitt medlemskap i Kirken. Hans far var fryktelig bedrøvet, moren fullstendig knust. Ikke lenge etter flyttet Douglas fra delstaten. Årene fløy, men biskop Warner, som nå er høyrådsmedlem, sluttet aldri å lure på hvordan det hadde gått med Douglas. I 1975 var jeg tilstede ved en stavskonferanse i bror Warners stav og holdt et prestedømmets lederskapsmøte tidlig søndag morgen. Jeg talte om Kirkens disiplineringssystem og nødvendigheten av å arbeide oppriktig og kjærlig for å redde en som var kommet på avveier. Gill Warner rakte opp hånden og fortalte historien om Douglas. Han sluttet med å stille meg et spørsmål: "Har jeg noe ansvar for å arbeide med Douglas for å få ham tilbake som medlem av Kirken?" Gill minnet meg senere på at svaret mitt på dette spørsmålet var direkte og kom uten nøling. Jeg sa: "Som hans tidligere biskop og en som kjente ham inngående og var glad i ham, vil jeg tro at du ønsker å gjøre alt som står i din makt for å bringe ham tilbake." Uten at Gill Warner visste det, hadde Douglas' mor uken i forveien fastet og bedt om at det måtte finnes en mann som kunne hjelpe til med å redde hennes sønn. Gill fikk vite det da han etter møtet følte seg tilskyndet til å ringe henne for å fortelle at han hadde bestemt seg for å være behjelpelig. Gill begynte sin forløsnings-odyssé. Han tok kontakt med Douglas. De snakket om gamle dager, gode dager. De bar vitnesbyrd, kjærlighet ble formidlet og tillit opprettet. Det gikk forferdelig langsomt. Motløsheten var ofte fremtredende, men skritt for skritt gjorde Douglas fremgang. Langt om lenge ble bønnene besvart, anstrengelsene fikk sin belønning og seieren var sikret. Douglas ble godkjent til dåp. Dåpsdatoen ble bestemt, familiemedlemmene kom og tidligere biskop Gill Warner fløy til den byen hvor Douglas bodde, og utførte ordinansen. Biskop Warner "gikk til unnsetning" på grunn av kjærlighet og fordi han følte ansvar for en tidligere prest i Det aronske prestedømme — i det quorumet han selv hadde presidert over — for at ingen skulle gå tapt. Det kan være andre, men jeg har personlig kjent tre biskoper som hadde 48 eller flere unge menn i prestenes quorum mens de presiderte over sine ward, eller med andre ord et fullt quorum av prester som definert i Skriftene. Disse tre biskopene var Alvin R. Dyer, Joseph B. Wirthlin og Alfred B. Smith. Var de overveldet over oppgaven? Ikke i det hele tatt. Ved flittig arbeid og med hjelp fra omsorgsfulle foreldre og Herrens velsignelser ledet disse biskopene hvert medlem av sine respektive quorumer av prester — nesten uten unntak — til ordinasjon til eldste i Det melkisedekske prestedømme, til misjonsmarken og til ekteskap i Herrens tempel. Mens bror Dyer og bror Smith har gått inn til sin evige belønning, er eldste Joseph B. Wirthlin, medlem av De tolv apostlers quorum, sammen med oss her i kveld. Eldste Wirthlin, ditt virke for og din ledelse av disse nå litt eldre unge mennene vil aldri bli glemt. Som 12-åring hadde jeg det privilegium å være sekretær for diakonenes quorum. Jeg husker med glede de mange oppgavene quorumet vårt fikk anledning til å utføre. Dele ut nadverden, samle inn det månedlige fasteofferet og passe på hverandre er det første jeg tenker på. Men det mest skremmende skjedde på lederskapsmøtet på en wardskonferanse. Et medlem av stavspresidentskapet, William F. Perschon, presiderte. Han kalte på noen av wardets funksjonærer til å tale. Og så, uten det minste forvarsel, reiste president Perschon seg og sa: "Vi vil nå høre fra Thomas S. Monson, sekretæren for diakonenes quorum, som vil gi en beretning om sin oppgave og bære sitt vitnesbyrd." Jeg husker ikke et eneste ord av det jeg sa, men jeg har aldri glemt den opplevelsen. Brødre, husk apostelen Peters formaning: "Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere!6 Som tenåring under 2. verdenskrig hadde jeg det privilegium å være president for lærernes quorum. Jeg ble bedt om å lære meg og deretter anvende rådet i Lære og pakter, kapittel 107, vers 86: "Det er en plikt som påhviler presidenten for lærernes embede å presidere over . . . lærere, å sitte i råd med dem og undervise dem i deres embeds plikter, som skrevet er i paktene." Jeg prøvde å gjøre mitt beste for å leve opp til denne definerte plikten. I quorumet vårt var det en ung mann ved navn Fritz Hoerold. Han var kortvokst, men hadde stort mot. Like etter at Fritz fylte17, vervet han seg i USAs marine og reiste ut i rekrutt-tjeneste. Deretter befant han seg ombord i et stort slagskip ved en rekke blodige trefninger i Stillehavet. Skipet hans fikk alvorlige skader, og mange sjøfolk ble drept eller såret. Fritz kom hjem på permisjon etter en av disse trefningene, og kom tilbake til lærernes quorum. Quorumsveilederen innbød ham til å tale til oss. Han tok seg flott ut i den marineblå uniformen med utmerkelser på. Jeg husker jeg ba Fritz om å dele noen tanker med oss som vi kunne lære av. Vi var jo på omtrent samme alder. Han svarte med et tørt smil: "Meld dere ikke frivillig til noe!" Jeg så ikke Fritz igjen siden den gangen vi var 17, før jeg for noen år siden leste en artikkel i et tidsskrift om de samme sjøslagene. Jeg lurte på om Fritz Hoerold virkelig var i live, og i tilfelle om han bodde noe sted i Salt Lake City. Ved hjelp av en telefonsamtale fant jeg ham og sendte tidsskriftet til ham. Han og hans kone takket meg for det. Jeg fikk høre at Fritz ennå ikke var blitt ordinert til eldste og derfor heller aldri hadde vært i templet, og jeg skrev et brev til ham og oppmuntret ham til å gjøre seg kvalifisert til templets velsignelser. Ved to anledninger traff vi hverandre tilfeldig på restauranter. Hans kjære hustru, Joyce, oppfordret meg alltid: "Fortsett å arbeide med denne mannen min." Døtrene hans sa det samme som moren. Jeg fortsatte å oppmuntre ham. For bare noen uker siden så jeg under avisens nekrologer at Joyce, Fritz' hustru, var død. Å, hvor jeg ønsker at jeg hadde lykkes mer med mitt private prosjekt for å få Fritz til templet. Jeg noterte meg tid og sted for søster Hoerolds begravelse, forskjøv andre avtaler og gikk i begravelsen. Med det samme Fritz fikk øye på meg, kom han rett bort til meg. Vi felte noen tårer begge to. Han ba meg om å være siste taler. Da jeg reiste meg for å tale, så jeg på Fritz og hans familie og sa: "Fritz, jeg er her i dag som president for det lærernes quorum som du og jeg en gang tilhørte." Jeg fortalte hvordan han og hans familie kunne bli en "evig familie" gjennom templets ordinanser — ordinanser som jeg lovet å forrette når den tiden kom. Jeg avsluttet mine bemerkninger og tvang bevegelsens tårer tilbake ved å si til Fritz i familiens og alle tilstedeværendes påhør og påsyn: "Fritz, min kjære venn og medseiler, du har mot, du har besluttsomhet. Du stilte ditt liv til rådighet for ditt land i en farefylt tid. Nå, Fritz, må du gi akt på båtsmannens fløyte: 'Alle mann ombord — lett anker' — for din reise til opphøyelse. Joyce er der og venter på deg. Jeg vet at dine kjære barn og barnebarn ber for deg. Fritz, som din lærernes quorumspresident for lenge siden vil jeg med hjerte og sjel forvisse meg om at du ikke kommer for sent til det skipet som skal føre deg og dine kjære til celestial herlighet." Jeg gjorde marinens honnør. Fritz reiste seg og besvarte den. Brødre, måtte hver og en av oss være lydige overfor den enkle kupletten: "Gjør din plikt, det er best. La så Herren gjøre siste rest." Det er min bønn i Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Lære og pakter 107:99. 2. 1. Nephi 3:7. 3. Lære og pakter 84:88. 4. Lære og pakter 18:10. 5. Deseret News Semiweekly, 6. aug. 1878, s. 1. 6. 1. Peter 3:15.