Et jubelår Eldste L. Tom Perry i De tolv apostlers quorum La oss prioritere familiebønn, skriftstudium i familien og familiens hjemmeaften høyere og eliminere aktiviteter som fyller vårt liv med verdslighet og ugudelighet. Jeg er sikker på at jeg alltid kommer til å huske at jeg er første taler på det siste møtet ved denne historiske generalkonferansen. Det er ikke bare det siste møtet ved denne konferansen, det er det siste møtet i dette tiåret. Det er det siste konferansemøtet på 1900-tallet. Dette møtet bør være verd en spesiell anmerkning i dagboken. Historiske begivenheter fanger spesielt vår oppmerksomhet når vi minnes fortiden og ser fremover til fremtiden. De siste ukene av dette året vil eteren bli fylt med høydepunkter av de store begivenhetene i det 20. århundre. Spåmenn vil forsøke å rette vår oppmerksomhet mot det 21. århundres muligheter. For oss troende som har tatt imot vår Herre og Frelsers evangelium, skulle dette også være en spesiell tid til å huske hans velsignelser til sine troende barn og løftene om enda større velsignelser i fremtiden. Gjennom alle tider har Herren minnet sine barn på deres plikt overfor ham. Jeg har alltid vært interessert i hvordan Herren underviste og tok vare på Israel de førti årene de vandret i ørkenen. I 3. Mosebok gis instruksjoner for jubelåret og hvordan det skulle markeres. Jeg tror det ligger et budskap til oss i hvordan Israel feiret dette spesielle året. Vi leser fra det 25. kapittel i 3. Mosebok: "Herren talte til Moses på Sinai berg og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, da skal landet ha en sabbatshvile for Herren. I seks år skal du så din åker, og i seks år skal du stelle med din vingård og høste landets grøde. Men i det sjuende året skal det være en høytidelig sabbat for landet, en sabbat for Herren. Da skal du ikke så din åker og ikke stelle med din vingård. . . . Så skal du telle frem sju sabbatsår, sju ganger sju år, så tiden for de sju sabbatsår blir førtini år. Og i den sjuende måneden, på den tiende dag i måneden, skal du la basunen lyde gjennom landet. På soningsdagen skal dere la basunen lyde gjennom hele landet. Dere skal holde det femtiende år hellig og utrope frihet i landet for alle dem som bor der. Det skal være et jubelår for dere. Og dere skal komme tilbake, hver til sin eiendom og hver til sin slekt" (3. Mosebok 25:1­4, 8­10). Lovene i forbindelse med jubelåret omfattet tre punkter. For det første skulle folket la landet hvile så det kunne bli forynget og bli mer produktivt i de kommende år. I dag, i vårt travle liv på så mange områder, gir jubelåret en utmerket anledning til å vurdere hvor vi går og se om vi prioriterer riktig. Har vi satt muligheten for evige velsignelser foran våre verdslige ambisjoner? Er det deler av vårt liv som vi kan la hvile en tid i et forsøk på å fornye vår sjel så vi kan bli mer produktive, spesielt på de områder som betyr mest for Herren? For hundre år siden gikk vi inn i den store industrielle revolusjons tidsalder. Menneskenes kreative hjerner utviklet alle slags nye innretninger for å gjøre livet lettere. Tenk bare på sist du pusset opp i huset ditt og se hvor mange ekstra stikk-kontakter du har fått satt opp i hvert rom. Tenk så på hvor du har satt til skjøteledninger med fire til seks ekstra kontakter for å få strøm til nye elektriske innretninger. Til tross for alle disse nye arbeidsbesparende innretningene vil jeg anta at livet er mer, ikke mindre, komplisert enn noen gang. Når vi går inn i det 21. århundre, befinner vi oss midt i en informasjons-revolusjon ­ den såkalte informasjonsalderen ­ med alle dens nye utfordringer og muligheter. Nå blir vi oversvømt med informasjon. For mange stjeler fjernsynet verdifull tid fra familien. Internett er en ny informasjonskilde som tilbyr enorme anledninger så vel som et potensielt problem ­ man kan bli avhengig av det. Med den nye informasjonsalderens velsignelser kommer uheldigvis også utfordringer, ettersom onde innflytelser har et nytt overføringsmedium og nye muligheter til å trenge inn i vårt sinn. Verdslige innflytelser kommer inn i våre hjem i nye former og utfordrer vår beslutning om å bruke vår tid klokt og på Herrens formål. Vi kan kanskje ta en side ut av det gamle Israels lovbok og ta en pause. La oss sette opp en liste over de grunnleggende aktiviteter som gir den evige mann og kvinne noe av verdi, og i vårt jubelår bestemme oss for å slutte med alt som er av liten verdi og som til og med kan sette vår evige velferd i fare. La oss prioritere familiebønn, skriftstudium i familien og familiens hjemmeaften høyere og eliminere aktiviteter som fyller vårt liv med verdslighet og ugudelighet. Siden september 1995 har vi arbeidet for en "Vekt på lederopplæring" som oppmuntrer oss til å gjeninnsette hjemmet og familien som Kirkens fremste grunnleggende organisasjon, oppfordre den enkelte familie til å sette av tid til familien som førsteprioritet. Kan vårt jubelår bli en tid til å gjennomgå hvordan vi har gjort det og legge til side alt som er til hinder for evig fremgang? Da kan vi kanskje på nytt vie oss til det som vil gi oss evig glede? Den andre loven i forbindelse med jubelåret var å gi eiendom tilbake til dens opprinnelige eier eller dennes arvinger. Hadde vi hatt denne praksis i dag, kunne jeg 1. januar reist til Perry i Utah og be dem som har jorden som min oldefar eide, stikke av så min familie igjen kunne ta den i eie. Hvilken interessant ordning for å bevare jorden så hver etterfølgende generasjon kan ha den som sin arv. Selvfølgelig eksisterer det ikke noen slik praksis for landeiendommer i dag ­ så de som bor i Perry i Utah, kan bare ta det med ro ­ men den praksis å bevare andre former for arv skulle oppmuntres. Har vi bevart for våre barn de store historiene om hvordan evangeliet ble bragt ut til og tatt imot av de første medlemmene i våre familier? Deres studium og godtagelse av evangeliet har åpnet for den store anledning for oss til å motta evige velsignelser. Som 17-åring forlot min bestefar sitt hjem i Danmark for å skaffe seg et nytt liv i Amerika. Han arbeidet seg frem til Mendon i Utah, der hans onkel bodde. Han fikk jobb hos sin onkel med å hjelpe ham på gården. Etter en tid kom han til sin onkel og sa: "Dere mormoner er rare mennesker. Jeg har arbeidet sammen med dere i mange måneder, og ikke en eneste gang har dere forsøkt å fortelle meg noe om deres religion eller invitert meg til kirken sammen med dere." Onkelen spurte ham om han hadde lyst til å høre om den, og han svarte bekreftende på det. Onkelen fortalte ham da om profeten Joseph Smith og hvordan Mormons bok kom frem. Han ga ham et eksemplar av Mormons bok å lese. Etter å ha lest litt i boken, ga min bestefar den tilbake til sin onkel og sa: "Jeg kan ikke se noe i den boken som har særlig verdi for meg." Dagen etter var han ute og pløyde på åkeren, og han begynte å tenke på historien onkelen hadde fortalt ham om hvordan Mormons bok kom frem. Han tenkte ved seg selv at ingen ung mann med begrenset skolegang kunne ha skrevet en slik bok. Kanskje skulle han ta en titt på den igjen. Han spurte onkelen om han kunne få låne den igjen. Denne gangen greide han ikke å legge den fra seg. Ånden brant inni ham og sa at boken var sann. Han ba om å bli døpt, og var aktiv hele sitt liv. Våre familiemedlemmers erfaringer med omvendelse, mennesker som viste stort engasjement og sterk tro gjennom hele livet, gir oss så mye av det vi har i dag gjennom evangeliets frukter. Kunnskap om denne troen og dette engasjementet må i sannhet overleveres fra generasjon til generasjon for å styrke vårt ønske om å leve med den samme overbevisning som de la for dagen. Deres vitnesbyrd gir virkelig vårt eget vitnesbyrd større overbevisning og styrke. Helaman hadde en spesiell måte å overføre sin arv til sine sønner på ­ han oppkalte sønnene etter gode forfedre for å hjelpe sine sønner å huske dem og det de hadde gjort. Skriften forteller at Helaman sa: "Se, mine sønner, jeg skulle ønske I ville huske å holde Herrens bud, og jeg ville gjerne at I skulle forkynne folket disse ord. Se, jeg har oppkalt eder etter våre første foreldre som kom ut fra Jerusalems land, og dette har jeg gjort for at I når I tenker på eders navn skal huske dem, og for at I, når I husker dem skal huske deres gjerninger, og når I husker deres gjerninger kan I vite hvorfor det er sagt og skrevet at de er gode" (Helaman 5:6). Og endelig, i jubelåret ble alle israelitter som av en eller annen grunn var blitt slaver, gitt sin frihet. Selvfølgelig er slaveri for lengst avskaffet nesten overalt i verden. Men hvis vi ikke er på vakt, kan hvem som helst av oss bli fanget, og deretter gjort til slaver, av Den onde. Individuelt har vi vår handlefrihet. Det var en velsignelse mennesket fikk helt fra begynnelsen av. Herren sa til Adam: "Og det er gitt dem å kjenne godt fra ondt; derfor har de sin valgfrihet, og jeg har gitt deg en annen lov og et annet bud" (Moses 6:56). Siden det må være en motsetning i alt (se 2. Nephi 2:11), medfører handlefrihet behov for å velge godt fremfor ondt. Dessuten åpner også handlefriheten muligheten for synd, som i sin tur skaper behov for omvendelse. President Kimball har sagt: "Synd [er] meget vanedannende, og av og til kommer menneskene til et punkt hvor ingen vei fører tilbake. Uten omvendelse kan ingen tilgivelse finne sted, og uten tilgivelse står alle evighetens velsignelser i fare. Etter hvert som overtrederen synker dypere og dypere ned i sin synd, får feilen stadig større fotfeste og viljen til å forandre seg svekkes, det blir stadig mer håpløst; og vedkommende sklir nedover inntil han enten ikke ønsker å klatre tilbake eller ikke har kraft til å gjøre det" (Tilgivelsens mirakel, s. 111). Så gir han oss dette råd: "Bytt vaner, bytt miljø. Forandring kommer ved å bytte gamle vaner med nye. Man former sin karakter og fremtid ved tanker og handlinger. Man kan forandre seg ved å forandre sitt miljø. Gi slipp på det dårlige og strekk deg etter det høyere. Omgi deg med det beste av bøker, musikk, kunst og mennesker" (The Teachings of Spencer W. Kimball, s. 172). Når vi nærmer oss et nytt århundre, er virkelig tiden inne til å se nærmere på hvordan vårt mønster har vært tidligere. Kan dette være en tid til å styrke de fremgangsmåter som fører til vårt gode og til at vi blir bedre? Kan det være en tid til å forbigå de vaner og aktiviteter som fanger oss i snarer og gjør oss til slaver for Den onde og hindrer vår evige fremgang? Harry Emerson Fosdick skrev en gang: "Enkelte kristne bærer sin religion på ryggen. Det er en pakke med trosoppfatninger og praksis som de må bære på. Den hender den blir tung, og de ville gladelig legge den av seg, men det ville bety brudd med gamle tradisjoner, så de får den opp på ryggen igjen. Men virkelige kristne bærer ikke sin religion, deres religion bærer dem. Den er ingen byrde, den er vinger. Den løfter dem opp, den hjelper dem over vanskelige steder, den får universet til å virke vennlig, livet meningsfylt, håpet reelt, offer umaken verd. Den frigjør dem fra frykt, formålsløshet, motløshet og synd ­ det som gjør menneskesjelene til slaver. Man kan kjenne en virkelig kristen når man ser ham, på hans ukuelighet" (Harry Emerson Fosdick: Twelve Tests of Character, New York: Harper & Brothers Publishers, 1923, s. 87­88). Jeg håper det tydelig kan sees, når verden betrakter oss, at vi er kjent for vår ukuelighet ­ at vi etterlever, tror og praktiserer virkelig kristne tanker og læresetninger. Må Gud velsigne oss så vi kan se frem til et nytt århundre med tro, vitnesbyrd og tillit og med en beslutning om å forberede oss bedre til det evige liv som vi alle søker. Må det nye året begynne med lyden av basuner og gledesrop når vi gjør mest mulig ut av dette kommende jubelåret, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.