President Gordon B. Hinckley
Herrens ånd har vært til stede i denne bygningen. Den er hellig for oss. Vi håper, vi forventer, vi ber om at det nye senteret vil utstråle den samme ånd.
Mine brødre og søstre, når vi avslutter denne store konferansen, er det med sterke følelser. Hvis de nåværende planer holder, er dette siste gang vi møtes i dette tabernaklet under en generalkonferanse. Med få unntak, kanskje et halvt dusin, har våre konferanser blitt avholdt her gjennom 132 år.
Dette tabernaklet ble planlagt i 1863 og ble første gang brukt ved oktoberkonferansen i 1867. Da var det ikke noe galleri i bygningen. Det ble tilføyet til aprilkonferansen i 1870.
Hvilken bemerkelsesverdig og praktfull bygning det har vært. Men den har blitt for liten for vårt behov. Da den ble bygget, var det et enormt prosjekt. Den ble bygget for å romme alle som ønsket å være til stede ved konferansen. Den erstattet det gamle tabernaklet, som lå syd for oss og som hadde plass til ca. 2.500.
Vi berømmer president Brigham Young for at han våget å gå i gang med å bygge denne unike og bemerkelsesverdige bygningen på et tidspunkt da dette fremdeles var nybrottsland. Utformingen var original, de som bygget tabernaklet, hadde aldri sett noe lignende.
Disse store sandstenspillarene ble først konstruert for å danne en oval, 76,2 meter fra øst til vest. Oppå disse pillarene ble det lagt et stort rammeverk av tømmer. Det meste av takkonstruksjonen strakte seg over 45,7 meter. Det var ingen innvendige støttepillarer. Dommedagsprofeter spådde at hele taket ville falle ned når stillasene ble fjernet. Taket var 2,7 meter tykt. Det ble laget av et enormt gitterverk av tømmerstokker som ble naglet sammen med treplugger. Rå dyrehud ble surret rundt tømmerstokkene slik at når den tørket, ville den stramme grepet om pluggene.
Deretter ble takbelegget lagt. Taket ble dengang kledd med shingel. Innvendig ble taket pusset og gipset, og gipsen ble iblandet dyrehår for å gjøre den sterkere.
Stillaset ble tatt bort, og taket lå like solid. Og solid har det vært i 132 år, selv om shingelen ble skiftet ut med alumininum for noen år siden.
Tabernaklet har tjent denne kirkens og dette samfunnets behov gjennom alle disse årene. Kirkens generalkonferanser har vært avholdt her. Profeters røst har lydt fra denne forhøyningen. Loven og vitnesbyrdet har blitt sitert og erklært. Utallige andre av Kirkens møter har vært avholdt her. I denne praktfulle gamle bygningen har begravelseshøytideligheter vært avholdt for kjære ledere. Nasjoners presidenter og andre fremtredende menn har talt fra stedet jeg nå står. Dette har vært Tabernakelkorets hjem siden bygningen ble reist. Senere har også Mormons Youth Chorus og Symphony hørt hjemme her. Det var det førse hjemstedet for Utah Symphony. Händels Messias har vært fremført her gjennom mange år. Utallige konserter av forskjellige slag, forskjellige musikkensembler og mange fremtredende solister har alle underholdt publikum i denne store og praktfulle salen.
Hvilken bemerkelsesverdig og nyttig bygning den har vært. Hvilket stort formål den har tjent. Jeg vet ikke om noen annen bygning i hele verden som kan sammenlignes med denne.
Det er riktig at vi med elektronisk utstyr kan kringkaste til hvor som helst vi ønsker å bli hørt. Men å se på en fjernsynsskjerm er ikke det samme som å befinne seg i salen sammen med talerne og sangerne.
Den nye hallen, som vi bygger i nabokvartalet og som vi har kalt Konferansesenteret, vil romme 21.000 med det tilstøtende teater, 22.000 nær tre og en halv gang den kapasitet som dette tabernaklet har. Jeg vet ikke om vi kan fylle det, men jeg vet at vi har talt til mye større forsamlinger av siste-dagers-hellige. I Santiago i Chile talte vi f.eks. til 57.500 på et stort fotballstadion, i Buenos Aires i Argentina til 50.000, og i Manila på Filippinene, på et stort stadion, talte vi til 35.000 som var forsamlet under ett tak.
Tabernaklet vil fortsatt bli brukt til en rekke formål. Det er forventet at koret vil fortsette sin ukentlige kringkasting herfra. Bygningen vil fortsatt huse forskjellige sammenkomster i Kirken og offentlige sammenkomster, og tjene en rekke formål.
Det vil ta tid å venne seg til det nye senteret, men det vil bli mer behagelig der. Det vil være luftavkjølt. Sitteplassene vil være mer komfortable enn disse harde trebenkene. Jeg frykter at altfor mange vil falle i søvn. Konferansesenteret har ikke samme utforming som tabernaklet, men også det er unikt og praktfullt. Det representerer det siste nye i arkitektur og byggeteknikk. Det vil bli bedre parkeringsmuligheter.
Vi forventer at vi i april vil møtes i det nye konferansesenteret, da vi også skal gå inn i et nytt århundre og et nytt årtusen. Bygningen vil muligens ikke være helt ferdig da. Orgelet vil trolig ikke bli ferdig. Det vil være andre konstruksjonsdetaljer som gjenstår. Det vil antagelig bli innviet om ett år fra nå.
Det er et meget stort og i sannhet praktfullt byggverk, utformet og bygget for å tåle de sterkeste jordskjelv. Det er konstruert i armert betong med granittfasader. Granitten er av samme slag som ble brukt til Salt Lake tempel, og dere vil finne de samme ufullkommenheter på begge byggverkene.
Og så til generalkonferansen. Vi tar farvel med en gammel og kjær venn. Vi håper den vil bestå og at den vil gjøre sin nytte i lang tid fremover. Det er et dristig skritt vi nå tar, men dristigheten er i samsvar med den enorme utbredelse Kirken har i verden.
Vi nærer intet ønske om å overgå Brigham Young eller hans arkitekter William H. Folsom, Henry Grow og Truman O. Angell. Vi ønsker bare å bygge på den mektige grunnvoll som president Brigham Young la ved å gå i gang med dette praktarbeidet i dalene her i vest.
Når vi i dag lukker dørene til dette tabernaklet og ser frem til å åpne dørene i det nye konferansesenteret i april, gjør vi det med kjærlighet, med takknemlighet, med respekt og med ærbødighet ja, med ømhet for denne bygningen og for dem som har gått foran oss, som bygget så bra og hvis håndverk har tjent oss så lenge.
En bygning utvikler sin egen personlighet. Herrens ånd har vært til stede i denne bygningen. Den er hellig for oss. Vi håper, vi forventer, vi ber om at det nye senteret vil utstråle den samme ånd.
Jeg etterlater dere nå, med ord som så ofte har blitt uttalt fra dette store forsamlingshus, mitt vitnesbyrd, min velsignelse og min kjærlighet, mine kjære medarbeidere i denne store sak. Dette verket er sant. Dere vet det, og jeg vet det. Det er Guds verk. Dere vet det også. Det er det gjengitte Jesu Kristi evangelium. Det er veien til lykke, planen for fred og rettferd.
Gud vår evige Fader lever. Hans Sønn, vår Forløser, den oppstandne verdens Frelser, lever. De viste seg for den unge Joseph Smith for å trekke teppet til side for et stort gjenopprettelsesverk og innlede evangelieutdelingen i tidenes fylde. Mormons bok er sann. Den taler som en røst fra støvet i vitnesbyrd om at Herren er Gud. Prestedømmet med dets nøkler, dets myndighet og alle dets velsignelser er på jorden.
Vi har del i disse fantastiske gavene. Og nå, som vi sier til en gammel venn: Farvel. Måtte Guds velsignelser hvile på denne hellige og praktfulle bygningen. Og måtte vi som ofte har kommet hit for å ta del i Ånden her, leve verdig til tittelen siste-dagers-hellige, er min ydmyke bønn i vår Herre Jesu Kristi navn, amen.
Previous
