Handlefrihet og vrede Eldste Lynn G. Robbins i De sytti En listig del av [Satans] strategi er å holde vrede og handlefrihet adskilt og få oss til å tro at vi er offer for en følelse som vi ikke kan kontrollere. Jeg bor i en familie, den beste som jeg vet." Dette er håpet til alle barn uttrykt i teksten til en av våre salmer ("I all evighet", Salmer, nr. 186, uthevelse tilføyet). I erklæringen til verden leser vi at "familien står sentralt i Skaperens plan" og at "mann og hustru har et høytidelig ansvar for å elske og ha omsorg for hverandre" og "en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet". (Familien ­ en erklæring til verden, 23. september 1995.) Familien er Satans primære mål. Han fører krig mot familien. En av hans onde planer er den raffinerte og listige måten han opptrer på ved å snike seg bak fiendens linjer og komme seg helt inn i vårt hjem og liv. Han skader og ødelegger ofte familier i deres egne hjem. Hans strategi er å oppegge til vrede mellom familiemedlemmer. Satan er "uenighetens far", og han "oppegger menneskenes hjerter til å trette i vrede med hverandre" (3. Nephi 11:29, uthevelse tilføyet). Han setter sinne på middels varme, rører inn noen utvalgte ord og får det til å koke opp, fortsetter å røre til det blir tykt. Det hele avkjøles, følelsene får kjølne i flere dager. Serveres kaldt, og det blir masse rester. En listig del av hans strategi er å holde vrede og handlefrihet adskilt og få oss til å tro at vi er offer for en følelse som vi ikke kan kontrollere. Vi hører: "Jeg mistet fatningen." Å miste fatningen er et interessant valg av ord som har blitt et meget brukt fast uttrykk. Å "miste noe" er underforstått "jeg mente det ikke", "det skjedde ved et uhell", "det var ufrivillig", "uten ansvar", kanskje skjødesløst, men "uten ansvar". "Han gjorde meg rasende." Dette er også et uttrykk vi hører, som også antyder at man mangler kontroll eller handlefrihet. Dette er en myte og må imøtegås. Ingen gjør oss rasende. Andre gjør oss ikke sinte. Det er ingen maktbruk her. Å bli sint er et bevisst valg, en avgjørelse, derfor kan vi ikke velge å bli sint. Vi velger. Til dem som sier: "Men jeg kan ikke noe for det," svarer forfatteren William Wilbanks: "Tøys." "Aggresjon, . . . å undertrykke sinne, snakke om det, skrike og hyle," er alt sammen tillærte strategier i forbindelse med vrede. Vi velger det som har vist seg å virke for oss tidligere. Har dere lagt merke til hvor sjelden vi mister kontrollen når vi er frustrert over sjefen vår, men hvor ofte vi gjør det når venner eller familie irriterer oss?" ("The New Obscenity", Reader's Digest, des. 1988, s. 24, uthevelse tilføyet.) I sitt annet studieår prøvespilte Wilbanks for basketball-laget på den videregående skolen og lyktes. Den første treningsdagen fikk treneren ham til å spille én mot én mens laget så på. Når han bommet på et lett skudd, ble han sint og trampet med foten og beklaget seg. Treneren gikk bort til ham og sa: "Gjør det der en gang til, og du får aldri spille på mitt lag" (s. 23). De neste tre årene mistet han aldri mer kontrollen over seg selv. Da han mange år senere reflekterte over denne hendelsen, gikk det opp for ham at treneren den dagen hadde lært ham et prinsipp som kan forandre livet: sinne kan kontrolleres. I Joseph Smiths oversettelse av Efeserbrevet 4:26 antyder Paulus at vi ikke kan bli sinte uten å begå en synd. Her er Herren meget klar. "Den som har uenighetens ånd er ikke av meg, men av djevelen som er uenighetens far, og han oppegger menneskenes hjerter til å trette i vrede med hverandre. Se, det er ikke min lære å oppegge menneskenes hjerter til vrede mot hverandre, men det er min lære at slike ting skal avskaffes." (3. Nephi 11:29-30.) Denne lære eller befaling fra Herren forutsetter handlefrihet og er en appell til det bevisste sinn om å ta en avgjørelse. Herren forventer at vi skal velge ikke å bli sinte. Det kan heller ikke rettferdiggjøres at man blir sint. I Matteus 5, vers 22, sier Herren: "Men jeg sier dere: Den som uten grunn harmes på sin bror, skal være skyldig for domstolen" (uthevelse tilføyet). Interessant nok finnes ikke uttrykket "uten grunn" i Joseph Smiths inspirerte oversettelse (se Matteus 5:24), og heller ikke i den versjon som står i 3. Nephi 12:22. Når Herren fjerner uttrykket "uten grunn", blir vi stående uten unnskyldning. "Men det er min lære at slike ting skal avskaffes" (3. Nephi 11:30). Vi kan "avskaffe" vrede, for Han har undervist om og befalt oss det. Vrede er å gi etter for Satans påvirkning ved å gi slipp på vår selvbeherskelse. Det er synden vi tenker som fører til fiendtlige følelser eller fiendtlig oppførsel. Den er årsaken til sinne mot andre bilister på motorveien, utbrudd på sportsarenaen og vold i hjemmet. Når ikke vrede holdes under kontroll, kan den raskt forårsake en eksplosjon av grusomme ord og andre former for følelsesmessig overgrep som kan sette spor i et ømt hjerte. "Det som går ut av munnen," sa Frelseren, "det gjør mennesket urent" (Matteus 15:11). David O. McKay har sagt: "La mann og hustru aldri tale høyrøstet til hverandre 'hvis ikke huset står i lys lue'" (Stepping Stones to an Abundant Life, red. Llewellyn R. McKay, [1971], s. 294). Fysisk overgrep er vrede som har kommet fullstendig ut av kontroll. Det kan aldri rettferdiggjøres og er alltid urettferdig. Vrede er et usivilisert forsøk på å få en annen til å føle seg skyldig eller et grusomt forsøk på å rette på dem. Med urette kalles det ofte disiplin, men det får nesten alltid den motsatte virkning. Derfor Skriftens advarsel: "Dere menn: Elsk deres hustruer, og vær ikke bitre mot dem," og "fedre: Gjør ikke barna deres bitre, slik at de mister motet" (Kolosserbrevet 3:19, 21). Valg og ansvarsbevissthet er uadskillelige prinsipper. Fordi vrede er noe vi velger, er det en sterk advarsel i erklæringen om at "den som . . . mishandler sin ektefelle eller sine barn, . . . en dag vil stå til ansvar overfor Gud". Å forstå forbindelsen mellom handlefrihet og vrede er første skritt til å fjerne den fra vårt liv. Vi kan velge ikke å bli sinte. Og vi kan foreta dette valget i dag, akkurat nå. "Jeg vil aldri mer bli sint." Tenk over denne beslutningen. Kapittel 121 i Lære og pakter er en av våre beste kilder til å lære riktige prinsipper for lederskap. Det viktigste vi kan anvende kapittel 121 på, er kanskje ektefeller og foreldre. Vi skal lede vår familie "ved forståelse, ved langmodighet, ved mildhet og ydmykhet og ved oppriktig kjærlighet" (L&p 121:41-42). Må alle barns drøm om å ha den beste familien som de vet her på jorden, bli oppfylt. Dette er min bønn og mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn, amen.