Da biskopen utfordret meg til å lese Mormons bok

Bilde

ulike motiver av ung mann som leser Mormons bok

Illustrasjoner: David Miles

Da jeg var 11 år gammel, ba biskopen min meg og noen andre unge menn på min alder om å møte ham for å drøfte ansvarsoppgaver etter at vi mottok prestedømmet. Han delte også sitt vitnesbyrd om Mormons bok med oss og ba oss om å gjøre noe. Jeg ante ikke hvor stor innflytelse ordene hans ville ha på livet mitt.

Biskopen ba oss om å lese hele Mormons bok fem ganger før vi reiste på misjon. Vi ville ha omtrent åtte år på oss til å fullføre oppgaven. Det virket skremmende, siden jeg egentlig ikke likte å lese, spesielt ikke tekst som er så innviklet som Skriftene. Men av grunner jeg ikke kan huske eller fullt ut forklare, bestemte jeg meg som 11-åring for å ta denne utfordringen på alvor. Jeg begynte med å lese kapittel 1 i 1 Nephi den kvelden.

Jeg forsto ikke så mye av kapittelet, men jeg hadde en følelse av at jeg gjorde det rette. Dagen etter leste jeg et nytt kapittel, og selv om jeg fortsatt ikke forsto alle ordene til Nephi, fikk jeg den samme følelsen.

Etter hvert som tiden gikk, leste jeg litt i Mormons bok hver dag. Senere samme år lukket jeg boken etter å ha lest Moroni 10, og jeg strålte fordi jeg følte at jeg virkelig hadde oppnådd noe. Neste gang jeg så biskopen, fortalte jeg ham med begeistring at jeg var ferdig med å lese hele Mormons bok. Han smilte og roste innsatsen min, men sa så han: “Ikke glem – du må fortsatt lese den fire ganger til før du drar på misjon!”

Senere den kvelden plukket jeg opp Mormons bok igjen og bladde gjennom sidene. Det hadde tatt meg lang tid å lese den. Ville det ta meg like lang tid den andre gangen? Var det verdt det? Mens jeg funderte, bladde jeg til 1 Nephi kapittel 1. Jeg begynte å lese de første versene, og Ånden bekreftet nok en gang at dette var det rette å gjøre. Så jeg leste videre. Dette var vendepunktet for meg, for nå ble skriftstudiet en vane istedenfor et mål jeg hadde én gang.

I løpet av de neste månedene virket historiene mer kjente og ga mer mening. Jeg gjenkjente flere meningsfylte vers fra første gang jeg leste den, og jeg markerte dem. Når noen underviste fra Mormons bok i kirken, begynte jeg å gjenkjenne visse historier og læresetninger.

Mens jeg leste, forandret boken meg sakte. Linje på linje og bud på bud begynte jeg å forstå og komme nærmere Frelseren. Læresetningene fra Mormons bok ble en del av den jeg var og det jeg trodde på. Jeg fortsatte å lese Mormons bok i flere år fremover, og hver gang jeg var ferdig med å lese Moroni 10, satte jeg et tellemerke på omslagssiden på boken.

Til slutt fikk jeg misjonskallet mitt. Etter å ha feiret sammen med familie og venner, fant jeg litt tid alene og åpnet omslagssiden i Mormons bok. Jeg hadde oppnådd målet mitt. Men det som var enda viktigere, var at jeg hadde lært min Frelser å kjenne.

Bilde

mann som leser Mormons bok sammen med barna sine, med et bilde av Frelseren som underviser i bakgrunnen

Lærdommer

Etter at jeg kom hjem fra misjonen, har jeg reflektert over utfordringen biskopen ga meg. Det har gitt meg tre viktige lærdommer.

For det første lærte jeg at Mormons bok gjerne må leses flere ganger før man får et vitnesbyrd om at den er sann. Jeg har hørt mange historier om folk som leste Mormons bok for første gang, og hadde en overveldende åndelig opplevelse som bekreftet at boken er sann. For meg var det annerledes. Det tok mange år med flittig lesning. Mitt vitnesbyrd om Frelseren kom ikke gjennom å lese Mormons bok én gang. Den kom i stedet linje på linje og bud på bud over tid.

For det andre lærte jeg at vi må fortsette å gi oppfordringer til andre, selv om det virker som om ingen lytter. Som ungdom er jeg sikker på at jeg fikk hundrevis av oppfordringer fra ungdomsledere, biskoper, foreldre, Seminar-lærere og andre. De aller fleste gikk inn det ene øret og ut det andre. Av en eller annen grunn bestemte jeg meg likevel for å ta denne ene oppfordringen fra biskopen på alvor, og denne ene oppfordringen var nøkkelen til at jeg fikk et personlig vitnesbyrd. Det er avgjørende at vi (som ledere, foreldre og venner) fortsetter å oppfordre andre. Den neste oppfordringen vi gir, kan være den som vil utgjøre hele forskjellen for noen vi underviser.

For det tredje er jeg sikker på at barna våre, uansett alder, kan føle Den hellige ånd når de leser eller hører Mormons bok, selv om de ikke forstår ordene. Et av mine største ønsker for barna mine er at de skal lese Mormons bok og lære bokens læresetninger om Frelseren. Når jeg bekymrer meg over fremtiden til barna mine, fatter jeg mot i vissheten om at Mormons bok er en jernstang som vil lede dem på veien til evig liv.

Min erfaring med Mormons bok er i samsvar med Joseph Smiths løfte i innledningen til boken. Jeg vokste “nærmere Gud ved å følge dens forskrifter enn ved å følge noen annen bok”. Ånden har vitnet for meg at dette løftet er sant.

Artikkelforfatteren bor i Arizona i USA.