På paktens sti

Eldste D. Todd Christoffersen spurte i sin tale på generalkonferansen i april 2021: Hva er paktens sti?

Paktens sti er den eneste måten vi kan komme tilbake til Faderens nærhet på. Deretter deler han et av mine favorittskriftsteder, 1. Nephi 31:20 – hvor det står: “Derfor må dere astreve fremover med standhaftighet i Kristus og ha et fullkomment, klart bhåp og ckjærlighet til Gud og alle mennesker. Hvis dere derfor strever fremover, nyter Kristi ord og dholder ut til enden, se, så sier Faderen: Dere skal få evig liv.”

Denne uken har jeg hatt lange dager med online MTC, og dette verset kom fram under den ene klassen.

Jeg er veldig forvirret over de engelske og norske ordene, men i dette kapittelet handler det om pakter og ordinanser vi inngår med Herren for så til slutt å komme tilbake til ham. Når vi har blitt døpt og har mottatt Den hellige ånd og holder våre pakter og Guds bud og holder ut til enden, så mottar vi evig liv.

Jeg skal fortelle litt fra mitt liv og litt om hvordan jeg har holdt meg på paktens sti. Jeg er vokst opp i kirken, og har hatt Gud i livet mitt helt siden jeg ble født. Da jeg var åtte år så ble jeg døpt, og for å være ærlig så husker jeg ikke så mye av det, men jeg husker hvordan jeg følte meg. Det var virkelig noe spesielt og noe som jeg ikke kommer til å glemme.

Jeg husker hytteturene om sommeren på hytta til Finnerud familien der vi leste i Mormons Bok Historier med bilder, så den var litt mer spennende og lettere å forstå for oss barna.

Men det var på ungdomsskolen at folk begynte å tenke på meg som annerledes, måten jeg snakket på eller måten jeg oppførte meg på– og for noen var det kanskje rart – men jeg gjorde ikke noe galt. Jeg snakket pent og viste respekt for lærerne mine, og oppførte meg fint. Når folk spurte om min tro, så trodde jeg det var med gode intensjoner og fortalte dem alt de ville vite. Senere merket jeg at de brukte det mot meg på en dårlig måte. Jeg forsto ikke hvorfor det skulle være så mye negativt, men i stedet for å tvile på dem, så begynte jeg å tvile på Gud. Jeg ba og spurte gang på gang “Gud, hvorfor er du ikke der?”, men jeg følte ikke at jeg fikk noe svar, og ertingen fortsatte.

Etter hvert begynte det heldigvis å roe seg ned og jeg fant til slutt et sted der jeg følte at jeg passet inn. Vi kunne snakke om alt, og vi brukte mye tid på å snakke om Gud, og det hjalp meg å få tilbake selvtilliten min tilbake og styre meg inn på riktig vei igjen. Etter det valgte jeg å lete etter ting som kunne hjelpe meg å holde meg på stien. Da jeg var 14 kunne jeg være med på alt av ungdomsaktiviteter og det har virkelig vært en styrke for meg gjennom ungdomstiden min. Det å se så mange som tror det samme som meg var med på å gjøre meg mer selvsikker i min tro.

Jeg bestemte meg ganske tidlig for at jeg ville reise på misjon for jeg følte vel egentlig at det var noe jeg måtte gjøre. Men etter som tiden gikk og jeg ble eldre så forsvant den tanken mer og mer.

Og etter at vi fikk vite at pappa hadde Alzheimer var det i hvert fall ikke et tema. Men, som tiden gikk og jeg så flere av mine nærmeste venner som valgte å reise på misjon og har reist, så følte jeg at jeg måtte be om det. Da fikk jeg et ganske tydelig svar på at jeg skulle reise, og et ganske klart svar på at familien min ville bli tatt vare på mens jeg tjener Herren.

Nå som jeg skal reise har jeg også hatt et møte med mine misjonsledere hvor jeg fortalte dem alt om hvordan situasjonen var hjemme. Litt vittig er det at de skjønte akkurat hva jeg fortalte, fordi kona til misjonspresidenten mistet sin far i 2013 til Alzheimer. De hadde sett hele forløpet og fortalte meg at uansett når på døgnet eller hva det måtte være, så kunne jeg ringe dem hvis jeg trengte noen å snakke med. Da skjønte jeg virkelig hvorfor jeg var blitt kalt dit jeg er kalt.

For de som ikke klarer å lese det som står på skiltet mitt, så går det helt fint for det er helt gresk for meg også. Jeg er blitt kalt til å tjene i Hellas/Bulgaria misjonen.

Jeg har alltid gjort mitt beste for å prøve å holde stien min rett, men det er umulig. Fordi vi alle gjør feil eller tar feil valg innimellom. Det er helt lov så lenge man gjør det man kan for å komme inn på stien igjen. Under hjemme-MTC har jeg hatt stunder der jeg har lurt på hvorfor jeg har tatt valget om å tjene en misjon. Vi har undervist hverandre kort, og jeg har sett hvordan alle de andre har så mye mer kunnskap om evangeliet enn meg. Men det har virkelig hjulpet meg å forstå at alle er fullkomne i Guds øyne. For Ham spiller det ingen rolle hvor mye kunnskap vi har, så lenge vi regelmessig forsøker å styrke vårt vitnesbyrd om ham, tjene ham og holde oss på stien han har beredt for oss. Som eldste J. Golden Kimball har sagt: “Jeg har kanskje ikke alltid gått på den snevre og smale sti, men jeg prøver å krysse den så ofte jeg kan.”

Omvendelse og dåp er porten inn til den snevre og smale sti. Og evig liv er for den som holder budene etter dåp. Så hva er paktens sti? Det er den eneste stien som fører til Gud og Det celestiale rike.

Til slutt vil jeg bære mitt vitnesbyrd om at jeg vet at hvis vi holder budene og holder oss på stien vil vi komme tilbake til Ham og få evig liv. Jeg vet også at Mormons Bok er et ytterligere vitne om Jesus Kristus.